Dagen har vært preget av mye vind fra vest og springflo.

» Men du skal få sjå henne ein dag når ho snakkar alvor. Da er ho eit vaksemenneske.» (Olav Duun)

Som oftest er det mørkt og regn når havet koker ute på Folla, og vi som befinner oss på land får ikke anledning til studere fenomenet, men i dag økte vinden på utpå morgenkvisten og hold seg frisk hele dagen, så da måtte vi selvfølgelig ut å beskue vår skremmenden men også fasinerende nabo. Så får vi bare håpe at kamera overlever all sjøsprøyten det fikk på turen.

Først måtte vi ta en stopp på Seierstad for å se om alt sto bra til der. Både seilbåten og Straumingen så ut til å klare seg fint etter å ha fått et noen ekstra fendere.

Så gikk ferden til Rakkavika og det nye turanlegget, og der var det jammen friskt.

Desverre så det ut til at anlegget hadde fått hard medfart.

Slik så det ut sist vi var der (fra en litt annen vinkel). Gangbrua med rekkverk og kaia utenfor som var anlagt for rullestolbrukere hadde reist sin kos med havet.

Til og med de delene av gangveien som var belagt med betong hadde begynt å gå i oppløsning. Havet hadde vasket ut grunnen under.

Slik ser ho ut når ho snakker alvor

Men en godværsdag kan ho se slik ut.

Er egentlig gla for å ha fast grunn under føttene, selv om det er vanskelig å holde seg oppreist, og klare å holde kamera rolig. På slike dager er ser en virkelig at Folla er et skummelt farvann å ferdes i, det er tett mellom brottene.

Så gikk turen til Faksdal

Ser ut at de tar alle midler i bruk for å holde gjestekaia på plass. Her ser det faktisk ut som den bokstavelig talt henger i en tynn tråd.

Men loddet i den andre enden av tråden er solid.

Ella