Vi har akkurat forlatt Flatanger, men hvor skal vi?

Etter hvert dukker det opp noen øyer i horisonten og en liten hvit prikk midt på bildet viser Haraldsøykråka fyr ved Sør-Gjæslingan.

Fiskeværet Sør-Gjæslingan i Vikna. Fra det ene øyriket til det andre.

Alltid flott å kruse mellom øyene i Sør-Gjæslingan

Men dette synes jeg var vel dristig. Jeg ville ikke vært med der, men han har nok sikkert vært der før….

Ute på havet igjen ble det dessert

Lenger ute kan vi skimte Sørøyan og Nordøyan. Folla ser omtrent ut som et nylakkert stuegulv – da er det flott å være båtfant

Mandag kveld endte vi opp i Tjørnsøyvågen på Ytter-Vikna.

Tirsdag ble det rundtur rundt Ytter-Vikna, med besøk på kjente og kjære steder for rederinnen. Første sted vi var innom var Langøya. Her vokste min far opp. Huset de bodde i er borte, men det stod vel like ovenfor det huset som står der i dag. Jeg vet faktisk ikke når de flyttet herfra og inn til selve Ytter-Vikna, men det var vel rundt 1950 tenker jeg.

Under 2. verdenskrig utspant det seg et forferdelig drama her ute. I 1994 mistenkte Henry Rinnan at fiskerne her ute smuglet våpen og en dag kom det en båt med tyske soldater og nazister. De tok med seg alle mannfolkene på øya. To av dem ble skutt i fjæra på Langøya, mens resten etter hvert havnet på Falstad. Min bestefar og far var blant dem som ble tatt. Pappa var bare 17 år og dessuten handikapet så han slapp fri etter 3 måneder. De hadde ikke bruk for en guttunge som dessuten ikke var stort til arbeidskar i deres øyne. Bestefar ble i fangenskap til krigen var slutt. Dette var ikke noe hverken pappa eller bestefar gjerne snakket om, så egentlig er det meste av det jeg vet om dette ting jeg har lest eller sett på TV. Minnesteinen midt på bildet står der de to karene ble skutt og senket i sjøen, med stein som søkke. Noen måneder senere og etter at han var sluppet fri, fant pappa sammen med sin bror liket av en av de som ble skutt. Den døde var en av kameratene deres. Dramaet på Langøya var bare en del av hele saken.

Boka Vikna-saken av Thoralf Johnsen forteller hele saken.

Naboøya Binderøya

Litt «ulendt terreng» kan man si, her gjelder det å være våken, de offisielle leien er godt merket, men det er jo litt spennende å prøve litt ukjente farvann også.

Valøya og Liss-Valøya rett forut.

Borgan

Så kjører vi rett inn i barndommens rike igjen. Nå er vi inne i Ulsundvågen. Her bodde rederinnen de første 5 årene av livet og senere var jeg oft på besøk hos bestemor og bestefar. Plassen vi bodde heter Vonheim. Vi ser ikke husene fra sjøen, men den minste brygga tilhørte bestefar.

Husker jeg sytes at brygga til bestefar og pappa var voldsomt stor. Det var her inne de hadde notbruket sitt. Tror den må ha krympa 😉

Midt på bildet er Aunskjæret. Det var akkurat så langt utover i vågen som vi så fra brygga. På flo sjø måtte karene være oppmerksom når de gikk ut og inn, så de ikke havnet på skjæret.

En svipptur innom Kvaløya. Vi har flere bekjente som har sommerhus der, men det så stille ut, så vi passerte bare forbi

Fremdeles Kvaløya

En snartur innom idylliske Lysøyvågen på leting etter en ankringsplass for kvelden. Vi fant imidlertid ikke noen egnet plass og fortsatt litt nord-østover og inn mot Nærøysundet. Vi endte til slutt opp på Gjerdinga.

Ella og Geir

Det var meldt ganske heftig vind fra øst på lørdag og søndag, så vi gikk inn til Lauvsnes igjen på fredag kveld. Som så mage ganger før, var Amica II eneste gjestebåt. De fleste andre var vel ferdig med ferien og sjølivet for denne sommeren.

Det var imidlertid nydelig vær på lørdag også, selv om det blåste litt, så vi benyttet dagen til en sykkeltur til butikken og ellers soling på kaia.

Utpå kvelden kom det en kar med et lass med høyballer som han begynte å bære om bord i en båt. Ettersom vi lå innerst på kaia måtte han bære høyet forbi båten vår. Rederen fikk så dårlig samvittighet for de ekstra meterne gubben måtte gå, at han kastet seg på høybæringa. Etter å ha vært gårdbruker i mer enn 20 år var dette en kjent syssel for ham.

Det ble et ganske stort lass på båten etter hvert. Høyet skulle ut til en av øyene, der karen hadde sauer på beite.

Etter høybæringa begav vi oss på fjelltur igjen Denne gangen på Storfjellet på Luvsnes. Under krigen bygget krigsfanger en sti opp på fjellet. Stien vedlikeholdes i dag av en venneforening. Jeg har vel aldri vært på en fjelltur med så godt opparbeidet sti. Det var fint og tørt, og der det var bratt var det tau å holde seg i. På enden av turstien kom vi til denne fine hytta med kikkert, slik at vi kunne se utover havet og øyene.

Flott utsikt ned mot gjestekaia der Amica II ligger

Men så var det en topp som var litt høyere like ved og selvfølgelig måtte vi dit også.

Så var vi på toppen (i alle fall denne toppen). Det var nok flere topper og høyere topper også, men da måtte vi nok litt ned igjen.

Utover søndagen løyet vinden litt og vi kastet loss og begav oss ut mellom øyene. Her har vi akkurat passert Vik.

Kvaløysæter

På tur inn mot Lauvsnes igjen

Mandag morgen og i et nydelig sommervær forlater vi Lauvsnes.

Gjennom Ellingsråsa

Farvel Flatanger

Ella og Geir

Etter 3 uker sommerferie med elendig sommervær i juli, begynte det å komme lovende meldinger om godvær i vente for august. Da passet det jo godt at vi hadde noen flere fridager til gode. Den første fridagen ble benyttet til inspeksjon av nytt jaktterreng, men etter en snartur heimom møstret vi på Amica II og gikk til Kjelbotet for ta kvelden der.

Søndagen kom med sol og oppholdsvær og vi kruset oss sakte til Namsos men rederne koste seg og feiret 35 års bryllupsdag
I Namsos ble Amica II benyttet som hybel mens vi prøvde å være gode besteforeldre og ta oss av lettmatrosen noen dager.

En liten båtvask ble det også tid til, selvfølgelig med rederen på utsiden mens rederinnen koste seg inne i båten :saint:

Onsdag kveld var barnevaktjobben unnagjort og vi fylte tanker og kjøleskap før vi satte kursen ut Sør-Namsen med Flatanger som mål. Vi endte opp ved gjestekaia på Lauvsnes. Været var egentlig ikke noe å skryte av og vi var liksom litt i ventemodus for godværet som var lovet.

Torsdag formiddag var det litt grått ute, så rederinnen benyttet tiden til lage noe godt til kaffen – forsinket bryllupskake kanskje…

Ble riktig så bra denne gulrotkaka og jammen fikk vi kaffebesøk også, så det passet godt med nybakt kake.

På kvelden la vi kursen ut mot Villa og været ble bare bedre og bedre.

Vel fortøyd på Villa og vi gikk en tur på land

Et smalt sund som faller tørt på fjære sjø deler øyene på Villa

Så setter vi kursen mot Villa fyr. En kan ikke besøke Villa uten å ta en tur på det gamle fyret.

Stien var litt fuktig etter alt regnet i sommer, men det gikk fint med goretex joggesko.

En flott utsikt mot Sør-Flatanger og Buholmråsa og det beste av alt mot sommeren som endelig er på tur mot våre kanter 😎

Villa fyr var i drift som kullblussfyr mellom 1839 og og 1859, og var landets siste kullblussfyr.Villa fyr ble tent som kullblussfyr 1. september 1939. Det fungerte som kullblussfyr fram til 1859, da det ble bygget om til oljefyr. 25. april 1890 ble Villa fyr nedlagt. Selve fyrtårnet ble deretter opprettholdt som sjømerke.
Fyret og fyrboligen er blitt tatt godt vare på og mange besøker øya og fyret hvert år. Det er mulig å gå opp i fyret og herfra har man en fantastisk utsikt. I dag er det Villa fyrs venneforening som vedlikeholder fyret, og både fyret, boligen og naustet er fredet (fra Flatangernytt.no)

Utsikt fra fyret mot kaia der Amica II ligger

På tilbaketuren kom endelig den etterlengtede sola – endelig var det vår tur til å få noen sommerdager

Vi gikk en liten tur den andre veien også når vi først var i gang. Det gjelder å kose seg når været tillater det.

Fredagen kom med strålende sol og vi tok turen opp på Villafjellet for å nyte utsikten – vestover

Mot Ellingsråsa – nord-vest

Mot Buholmråsa – sør-vest

Granskogen på Villa egner seg kanskje dårlig som juletrær

Snart står nøkkrosene i full blomst i dammene

Villafjellet sett nedenfra.

Ella og Geir