02.10.09 Tømmerviksundet

Etter ei uke i øsende regnvær rundt i skog og mark og fjell med gevær på ryggen på jakt etter skogens konge, er vi endelig på båttur igjen. Etter å ha bunkret drivstoff, vann og proviant på Seierstad satte vi kursen mot Tømmerviksundet. Vi satte først krabbeteiene våre på yttersida av Barøya og begav vi oss inn i sundet for å henge oss på bøya til Jøa kystlag, som ligger der. Det viste seg å være en tabbe. Bøya var festet i ei tykk trosse som var festet på begge sider av ei bukt. Plutselig hang vi fast i trossa med propellen og der ble vi hengende.

Ikke akkurat tynn denne trossa.

Vi forsøkte en stund å komme oss løs selv, men måtte gi opp. Det var bare å tilkalle hjelp. Vi prøvde først VHF-en, men oppnådde ikke kontakt med Florø radio :confused: Vi ringte så til Kystpatruljen på tlf. 02016. De kunne ikke hjelpe oss fordi datasystemet deres var nede. :headbang: De kunne ikke engang fortelle oss hvilken skøyte som lå i Rørvik. Nå vet vi jo at det som regel er Harald V som ligger på Rørvik, så vi fant telefonnummeret selv og ringte dem direkte. De var ”velvilligheten selv” og lovet å komme oss til unnsetning.

Nå var vi ikke i nød og kunne godt vente noen timer, men hva om vi hadde vært i nød? Vi kunne jo høre sikkerhetsmeldingene fra Florø radio på VHF, så hvorfor oppnådde vi ikke kontakt? Nå prøvde vi ikke å anrope Harald V på VHF, kanskje vi skulle gjort det.

Etter ca 1,5 timer så vi mastetoppen på redningsskøyta utenfor Barøya. Vi tok kontakt på VHF-en for å fortelle akkurat hvor vi lå, fordi de ikke kunne se oss bak Barøya.

De sjøsatte landgangsfartøyet sitt og kom inn i sundet der vi lå.

Så er det bare å gjøre seg klar til å gå i sjøen

Det tok ca. 3 min. og så var vi løs. Heldigvis fant han ingen skade på propellen vår

Det viste seg at trossa var løsnet i den ene enden og lå og fløt inne i bukta, så redningskarene ryddet opp i «faligheta» før de dro.

Vi har alltid betalt vårt medlemskap i kystpatruljen med glede og det vil vi fremdeles gjøre, selv om de er litt for avhengige av datasystemet sitt. Karene på redningskøytene er verd sin vekt i gull. Vi har hatt bruk for dem to ganger og vår erfaring er at de gjør alt de kan for å hjelpe. Blide og trivelige er de også.

All ære til dem

Etter at vi var kommet løs, kastet vi anker litt lenger ut i bukta og tok oss en ankerdram. Det ble tidlig mørkt og vi inntok kveldens middag før vi satte oss foran titteskapet i andreklassesalongen.

Ella og Geir

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *