Båtåret 2025 er godt i gang og selv om rederne stort sett er opptatt med å klargjøre leiligheten på Rørvik for innflytting, blir Amica ikke helt overlatt til seg selv. Under denne prosessen er det viktig å holde båtpengene adskilt fra oppussingspengene.
Vi har lenge vært litt bekymret for dieselvarmeren. Den gamle Webastoen var av ukjent alder og vi fryktet at den kunne ta kveld når som helst. Ved årsskiftet ble det investert i en ny Eberspächer 6 kw. Nå er varmeren installert og ser ut til å fungere godt. Vi har enda ikke fått prøvd den skikkelig på tur, men så langt ser den ut til å holde skuta varm selv med noen kuldegrader ute.
Samtidig med varmeren ble det også bestilt nye motorlabber. De to bakre labbene hadde av en eller annen grunn rustet skikkelig allerede før Amica kom i vårt eie. Ser ut som det blir en liten rydde og rengjøringsjobb her også.
Her ser vi så vidt en av de fremre labbene. Denne er litt rustet og skal skiftes. Den på babord side fram var imidlertid helt fin og blir ikke skiftet i denne omgangen. Det ble noen runder med spekulasjoner og kløing i hodet (rederens) før han kom på at han kunne bruke de en av nye labbene som jekk for å få løftet opp motoren, slik at han fikk under støtte, slik at han kunne få skiftet labber.
Ikke akkurat behagelig arbeidsstilling når denne jobben skal utføres. Jammen godt at rederen fremdeles er en forholdsvis slank mann, selv i godt voksen alder.
Nå gjenstår bare en labb som skal skiftes før oppretting og prøvekjøring står for tur, men først blir det ei ny helg med gulvlegging og maling på Rørvik.
Samtidig har vi bestilling inne på nye kalesjer og vindustrekk fra Flataker, men har ikke fått noen tilbakemelding på når disse kan leveres. Hm, tror kanskje vi blir nødt til å flytte noen av oppussingspengene over på båtpengekontoen. Forsetter det slik, blir vi kanskje nødt til å flytte inn i en leilighet som ikke har fått noen oppgradering siden først på 1990-tallet. Mulig det er noe feil med prioriteringene her i rederiet 😉
Etter en flytur fra Trondheim, via Oslo, til Manchester og ca. 1 times drosjetur i en ganske så nedslitt drosje i en forrykende fart ankom vi Whitchurch marina. Denne turen skulle vi egentlig tatt i 2020, men på grunn av koronaen måtte vi kansellere turen. Vi er Lisa, 2. matros i rederiet Amica, John, Lisas mann, Ella, rederinne til Amica og Geir, reder til Amica. Lisa hadde noe motvillig fått rollen som reiseleder på grunn av sine engelskkunnskaper. Geir ble utpekt som skipper. Vi har alle vært fotografer, så jeg har ikke helt oversikten over hvem som har tatt de forskjellige bildene.
Ved ankomst ble vi ikke så imponert over marinaen og lokalene deres. Ved første øyekast så det litt småsjabby ut, men vår skepsis ble grundig gjort til skamme. De som jobbet her var virkelig proffe på å behandle turister. Vi ble godt mottatt på marinaen og fikk først komme om bord i båten for å sette fra oss bagasjen og få et førsteinntrykk av larken (båten). Vi ble ganske imponert over den flotte båten, nesten helt ny. Samtidig ble vi litt skremt over størrelsen på larken. 66 fot er langt for oss som er vant til litt over det halve.
Etter en rask tur ombord ble det en gjennomgang av ruta og hva som ventet oss på turen i marinaens administrasjonslokaler. Så bars det om bord i båten igjen for en grundig gjennomgang av båten.
Ettersom vi kom direkte måtte vi først proviantere, men det var ikke noe problem. Det var en forholdsvis stor matvarebutikk rett over gata for marinaen. Med hjertet i halsen kom vi oss over gata mellom bilene som føk forbi og fikk handlet. Vel tilbake i båten igjen, mønstret en flink representant for marinaen på sammen med oss og ble med på det første strekket.
Starks Lark er 66 fot lang, 2,5 meter bred med to dobbellugarer, 2 bad, velutstyrt bysse og trivelig oppholdsrom.
John er ganske betenkt over størrelse på båten og kaster fram et forslag om å be om å få bytte til en mindre båt. Heldigvis var skipperen klar i sin sak. Vi skal ha en båt med to sovelugarer, og skipperens ord er lov 😉
Fra akterlugaren
Oppholdsrom Bysse Skipperen ser ganske konsentrert ut
Vi hadde ikke kjørt langt før vi kom til første løftebru. Da var det bare å henge seg fast i banken for å slippe i land en brusveiver. Det er strenge regler for hvordan det skal foregå. Den som åpner buen må også senke den, så kommer det flere båter, er det bare å vente til alle har passert før brua kan senkes igjen
Vår rute startet i Whitchurch og endte i Llangollen. Det måtte vi snu og kjøre samme ruta i retur til Whitchuch.
Første ankerdram om bord i Starks Lark, akkurat som i Amica var det selvfølgelig Captain Morgan
Neste morgen fikk vi besøk av en svane som kom og kakket på vinduet i byssa. Det var tydelig at den var vant til å få servering fra båtene
Vannfylling på gang. Det var ganske stor vanntank, men 4 personer bruker jo ganske mye vann. Toalettene brukte også vann fra ferskvannstanken. De to toalettene hadde hver sin septiktank, som var store nok til å holde hele uka. Gråvannet gikk rett i kanalen.
To konsentrerte damer Mange fine steder langs kanalen
Første tunell, lang, smal og mørk. Her måtte vi først sjekke om det kom noen i mot. Når tunellen var klar var det bare å slå på alt vi hadde av lys og skumpe oss gjennom. Det var så vidt det var klaring på begge sidene av båten og det var ikke plass for å stikke hodet ut for å se hvor langt fra kanten vi var, så det ble en del dunking i sidene ved den første tunellgjennomkjøringen vår. Etter hvert fikk vi imidlertid litt mer erfaring og på returen synes jeg å huske at tunellene gikk helt uten dunking.
Gjennom enkelt områder hang skogen helt over kanalen og vi måtte huke oss ned for ikke å få greinene i hodet. Trærne var ufattelig store, særlig eikene. Jeg tror mange av stammene på de store eikene måtte være rundt en meter i diameter. Eikenøttene var ikke helt modne enda.
Pa shopping i EllesmereEllesmere Chapell Flott glassmaleri som altertavleVi forlater EllesmereAnkret opp for kveldenNoen jobber mens andre koser seg med telefonen sin
Det var utrolig dårlig telefondekning langs hele kanalen. Hadde vi opplevd noe slikt i Norge hadde nok blitt avisskriving om dårlig beredskap. Det var kun i landsbyene Ellesmere, Chirk og Llangollen at vi hadde et par prikker på 4G ellers var det ingen dekning. Det var WiFi i båten, men den hadde vi ingen nytte av, den hadde heller ikke dekning.
Alle bruene har nummer, så det er lett å finne seg igjen på kartet.Så er vi kommet til vår første sluse og må vente på en båt som kommer i motEn båt på veg nedSå er vi kommet inn i slusa og den fylles opp
Da er slusa full og våre slusevakter kan åpne porten. Da er det han som ligger på vent på oversiden sin tur. For ikke å sløse med vannet må det komme en båt fra hver side annenhver gang. Dersom ingen venter på den andre siden må vannet selvfølgelig slippes ut av slusa.
Mye fint å se på langs kanalen
Chirk akvedukt, ved siden av og litt høyere er en viadukt med jernbane, men ingen tog passerte på vår overfart
Fra akvedukten gikk turen rett inn i Chirk tunell
Det ble en liten stopp i Chirk også, kjøleskapet holdt på å gå tomt for drikkevarer og dessuten manglet vi middag for dagen. På Spar fant vi det vi trengte, selv om denne butikken var den minste vi var innom
Ankret opp like ved Chirk. Det gikk flotte stier langs hele kanalen, men akkurat het var stien litt sølete. Det hadde nok regnet litt, men ikke på oss.
Noen av stedene vi passerte så litt trist ut, men vi passerte også mange flotte eiendommer langs kanalen
Avstandsbilde av Pontecysyllte Akvedukt, Storbritanias lengste og og høyeste akvedukt. Den stod ferdig i 1809 nesten 40 meter høy of nesten 400 meter lang og tar oss over elva Dee. Hele dette området av kanalen står på UNESCOS verdensarvliste.
Både farende og fastboende på kanalen. Vi kunne skille dem fra hverandre ved å se på blomsterprakten på taket på båtene.
Så er vi på tur over Pontecysyllte akvedukt. Rart å fly i lufta med båt. Her hadde det nok blitt alt for smalt for Amica.
Ungdommene beundrer utsikten mens skipperen holder stø kurs. Akvedukten er så lang at det er lurt å sende over en utkikk til fots for å sjekke at det er klart før en begir seg inn i akvedukten. Det går ikke fortere enn at utkikken vinner å komme tilbake og bli med på det meste av turen likevel.
En ca 5cm tykk kant er alt som skiller oss fra avgrunnen
Denne eiendommen lå like under akvedukten
Herfra var kanalen så pass smal at vi hadde speidere ute for å rapportere om det kom båter mot. Speiderne kunne både rapportere til oss om motgående trafikk og evt. stanse motgående båter dersom vi allerede var inne i et område som var så smalt at det ikke var plass for to båter i bredden. Det var flere båter som hadde speidere ute i begge retninger.
Vi begynner å nærme oss Llangollen og det var stor aktivitet på kanalen, både av båter og padlere
Her er det trangtVi har sendt ut speidereMelk til salgs
Så er vi kommet til Llangollen
Trafikk både på og over kanalen
Her er det enveiskjørt begge veiene;) og ikke noe trafikklys. Heldigvis var det ikke så stor trafikk akkurat da vi ankom
Restaurant på kanalkanten. Her kunne vi også betale havneavgift eller leie båt om vi ønsket det. Suvenirer hadde de også.
LlangollenRiver Dee
Dette var vår første natt i marina. Llangollen marina er nok ikke helt som de gjestehavnene vi pleier å frekventere
Endene var ganske nærgående og padlet fra båt til båt for å se om det var noen godbiter å få.
På grunn av flere gasslekkasjer på Norneskipet ble store deler av arbeidsstokken sendt hjem og rederen kom derfor hjem noen dager før planlagt, så 18. mai tok vi Amica til Brakstad for å gjøre oss klar til å ta henne opp for vårpuss.
Amica forlater Seierstad
Etter endt arbeidstid på fredag flyttet også rederinnen om bord ved gjestekaia på Brakstad. Det var oppholdsvær og det ble dugnad på klargjøring av fembøringen Siglurd for sjøsetting Her er det skraping og grunning som foregår
Så er Siglurd ferdig bunnsmurt og klar for å settes på sjøen. Fembøringen drives av båtlaget Siglurd, som er en del av Jøa Kystlag. Den brukes for det meste til småturer med besøkende nå. Tidligere har den også vært brukt på stevner i Forbundet Kysten og seglkurs for gammelbåtentusiaster har vært på mange lange turer langs norskekysten.
Lørdagskvelden var det måseggkveld på Pøbben og det måtte vi selvfølgelig få med oss.
Søndag ettermiddag, ved flo sjø var det tid for å få Amica på land.
Heldivis for oss finnes det en kar som driver en slipp i Brakstadsundet og vi fikk en avtale om opptak der.
Så er skuta på land og vi kan starte jobben med rengjøring, bunnsmøring og polering av skroget. Dette viste seg å bli en langtekkelig affære. Så for vi var kommet på land høljet regnet ned og vi fikk nesten 3 uker med møkkavær. Planen var at vi skulle stå på land i en uke, men med kuling og regn var det ikke mulig verken å polere eller å sett ut båten.
I tillegg klarte rederen å ramle og knekke et ribben, så kanskje var det like godt at værgudene var litt vanskelige. Innimellom bygene fikk han likevel polert ferdig skroget og rederinnen kunne være behjelpelig med pålegging og pussing av voks. Den 1. juni ble Amica sjøsatt igjen.
Vel hjemme igjen kunne vi starte rengjøringen innvendig mens vi ventet på opphold og poleringsvær. Etter enda ei uke snudde været og vi kunne starte med polering av overbygget og vask og impregnering av kalesjer.